Sørlandet er mer enn sandstrender og sommerglede – det er en region med en rik og fascinerende historisk arv fra sjøfart, handel og kystliv gjennom tusen år.
Mange besøker Sørlandet for solen og badevannet og lar seg overraske av den rike historien som er lagret i byene, fiskeværene og kystlandskapet. Sørlandskysten var i hundrevis av år Norges sørlige port mot Europa – det var herfra skuter seilte med trelast til England og Nederlandene, og det var her de kom tilbake med te, silke og krydder. Den historien er fremdeles synlig i de hvite trehusenes rekker, de gamle bryggene og de seilende traditonene som lever videre i trebåtfestivalene.
Sørlandskysten var i perioden 1750–1900 en av Norges viktigste sjøfartsregioner. Kysten hadde de naturlige forutsetningene – god trevirke fra skogene i innlandet, beskyttede havner og bukter, og tilgang til europeiske markeder via Nordsjøen. Arendal, Risør, Tvedestrand, Grimstad og Kristiansand vokste frem som sjøfartsbyer med flåter av seilende skip som handlet langs hele Atlanterhavskysten.
Arendal var på sitt høydepunkt i 1800-tallets siste halvdel en av Norges viktigste sjøfartsbyer – med en handelsflåte som rangerte blant de største i Europa. Rederivirksomheten var formidabel, og rikdommen fra sjøfarten bygget de borgerhusene og næringsbyggene som fremdeles preger Tyholmen og sentrum.
Risør, Tvedestrand og de mindre kystbyene var bygget rundt sagbruk og trelasthandel. Sagskurene var det industrielle senteret, og bryggene var fartøyenes kai. Mye av denne infrastrukturen er borte, men trehus-arkitekturen og kaiplassene er fremdeles godt bevarte.
I Grimstad var apoteket i sentrum der den unge Henrik Ibsen jobbet fra 1844 til 1850 – en tid da sjøfartsbyene på Sørlandet fremdeles var i full blomstring. Ibsen-huset, nå museum, gir et unikt innblikk i hva livet i en sørlandsk kystby var på 1840-tallet.
Det mest synlige kulturminnet langs sørlandskysten er trehusene. Kysten er faktisk et av Europas best bevarte kystlandskap med hvitmalt trehusbebyggelse, og det er en type kulturarv som ikke finnes mange andre steder i verden i slik omfang og tilstand.
Posebyen i Kristiansand er det fremste eksempelet – ca. 200 vernede trehus fra 1700- og 1800-tallet i det nordvestre hjørnet av Kvadraturen. Det er et levende kvarter, ikke et museum, og det gir Posebyen en autentisitet som mange museumsmiljøer mangler.
Risør er kanskje den hviteste av alle de hvite kystbyene. Sentrum er dominert av hvitmalt trehusbebyggelse som strekker seg fra brygga og opp langs de bratte bakkene. Risør sentrum er fredet, og tilstanden på husene er imponerende. Det er en by som ser ut som en liten europeisk kystby, men med særegen norsk karakter.
Lillesand er en annen perle – liten, velprimert og hvitmalt, med en havn som er som tatt ut av en maritim malerstund. Mange av husene i sentrum er bevarte fra 1800-tallssjøfartsepoken.
Mandal har mye fin trehusbebyggelse i sentrum, selv om det ikke er like systematisk fredet som Risør. Byens tilknytning til havet og den lange kysttradisjonen er tydelig i bebyggelsens karakter og proporsjoner.
Sørlandet var under tysk okkupasjon fra 1940 til frigjøringen i mai 1945. Nærhetens til kontinentet og den strategiske kyststillingen gjorde sørlandskysten til et viktig punkt i det tyske forsvaret av Atlanterhavskysten.
Kanonmuseet på Møvik utenfor Kristiansand er det fremste krigshistoriske minnesmerket på Sørlandet. De massive 38 cm tyske kanonene, de underjordiske tunnelsystemene og betongsfortene fra andre verdenskrig er bevart i nær original stand og er blant de best bevarte anleggene av sin type i Europa. Det er et sterkt og viktig museum som ikke later seg gleme.
Langs hele sørlandskysten finnes det spor av okkupasjonstiden – rester av tyske befestningsanlegg, minnesmerker og krigsminnesmerker. Mange av disse er lokalt kjent og skiltet, men lite besøkt av turister. Lokale historielag og kommunenes nettsider kan gi god informasjon om disse.
Lindesnes fyr på Norges sydligste punkt er ikke bare landets eldste fyr, det er et levende monument over kystnavigasjonens historie. Det første fyret på dette stedet ble tent i 1655, og de neste 370 år har det belyst havneinngangen for skip som rundt kysten. Det er en kontinuitet som er vanskelig å begripe.
Museet ved Lindesnes fyr dokumenterer fyrets og kystnavigasjonens historie på en tilgjengelig og informativ måte. Det er et fyr som fremdeles er i drift – lyset snurrer fremdeles og sender sine blink utover Skagerrak. Å stå ved der og se det er en enkel men sterk historisk opplevelse.
Henrik Ibsen, Norges mest kjente dramatiker internasjonalt, har tette bånd til sørlandskysten. Han ble født i Skien (i Telemark), men tilbrakte formative ungdomsår i Grimstad og hadde sterke personlige forbindelser til regionen.
Ibsen-museet i Grimstad, der den unge Henrik Ibsen jobbet som apotekerlærling og begynte sin skrivekarriere, er nå et museum viet hans liv og verk. Det er et intimt og historisk interessant sted – apoteket er bevart nesten som det var da Ibsen var der, og museet gir god innsikt i hans tidlige liv og inspirasjoner.
Aust-Agder kulturhistorie (museum og arkiv) i Arendal er det regionale museet for Agder-historien. Samlinger av gjenstander fra sjøfartsepoken, kystlivet, bondesamfunnet og byhistorien er samlet her. Det er et godt sted for dem som vil forstå regionens utvikling i bred historisk kontekst.
Museet har gode utstillinger og driver formidling til skoler og til det allmenne publikum. I tillegg til faste utstillinger er det jevnlig temporære utstillinger som belyser ulike aspekter av sørlandshistorien.
Sørlandet er ikke rik på middelalderlevninger i den forstand som Trondheim og Bergen er, men det finnes spor. Kristiansand ble grunnlagt av Christian IV i 1641 og er en relativt ung by i norsk sammenheng, planlagt etter den europeiske renessansens idealer om den ideelle byen med rettlinjede gater.
Men menneskelig tilstedeværelse langs sørlandskysten er mye eldre. Arkeologiske funn viser at kysten var bebodd i steinalderen, og det finnes helleristninger og gravhauger fra bronsealder og jernalder i Agder. Disse er ikke så godt kjent eller tilgjengelig som noen andre regioners fortidsminner, men finnes og dokumenteres av regionens museer og arkeologer.
Trebåtfestivalen i Risør, som arrangeres hvert år i slutten av juli/begynnelsen av august, er et levende kulturarvsarrangement av høy klasse. Hundrevis av trebåter fra hele Norden samles i Risørs havn for noen dager fylt med maritime demonstrasjoner, musikk og sjøfartskultur.
Det er et arrangement som er noe for seg selv – ikke en museum-rekonstruksjon, men et levende fellesskap av mennesker som bygger, seiler og elsker trebåter. Atmosfæren i Risørs havn under trebåtfestivalen er en av de mest autentiske kulturopplevelsene Sørlandet kan tilby.
Mye av sørlandets kulturarv er ikke å finne på museer eller i offisielle attraksjoner, men i hverdagslivet langs kysten. Fiskekulturen, trebåtbyggingen, den lokale maten, de hvitmalt trehusene – dette er levende tradisjoner som fremdeles preger hverdagen. Å ta en tur langs bryggene i Risør, besøke en lokal fisker, spise ferske reker og snakke med folk langs kysten er en like god inngang til Sørlandets kulturarv som noe museum.